Narrativ medisin

Med dette plasserer Fugellis Doktor på Værøy og Røst; Lege på Utrøst seg i et interessant skjæringsfelt mellom fakta og fiksjon, mellom litteratur og medisin og mellom medisinfaget og det virkelige liv. Samtidig kan boken plasseres innen en nyere forskningstradisjon som interesserer seg for nettopp dette skjæringsfeltet, nemlig narrativ medisin. Narrativ medisin assosieres gjerne med litteraturviter og medisiner Rita Charon. Kjernen i feltet handler om en frykt for at moderne medisin er for dominert av naturvitenskapelige metoder og teknologi, og at den dermed neglisjerer verdien av de menneskelige og subjektive dimensjonene ved sykdom (2). Rita Charon hevder at dersom medisinsk helsepersonell utvikler såkalt «narrativ kompetanse» vil de få en mer sensitiv og empatisk tilnærming til pasientens historie – og styrke sin evne til å lytte nøye og konsentrert. Begrepet narrativ brukes ofte synonymt med fortelling, men i litteraturvitenskapelig sammenheng handler narrativ i større grad om fortellingens struktur, funksjon eller formidling (3). Sagt enkelt innebærer narrativ kompetanse å trene på å forstå strukturen i skjønnlitterære fortellinger – for deretter å kunne gjenkjenne og tolke strukturen i pasientens fortelling på legekontoret. På denne måten blir det lettere for helsepersonell å orientere seg i møte med utsagn som: «My story is broken, can you help me fix it?» (4).

Masteroppgave

Ved å skrive en skjønnlitterær fortelling om helse, uhelse, liv og folk, løfter Fugelli frem et narrativt perspektiv på medisinsk kunnskap. Doktor på Værøy og Røst; Lege på Utrøst danner et godt utgangspunkt for å undersøke hva medisinen kan lære av skjønnlitteraturen – og hvordan kunnskap fra medisin og litteratur kan berike hverandre i en fruktbar translasjonsprosess. I min master-oppgave i nordisk litteratur – «Mennesket er ikke ei øy: En analyse av Per Fugellis fortalte fellesskap i Doktor på Værøy og Røst; Lege på Utrøst (2019)» (5) – har jeg undersøkt nettopp dette. Her ønsker jeg å dele noen av innsiktene med et medisinsk publikum. Det som følger, er et bearbeidet utdrag fra oppgavens analysedel. Her tar jeg utgangspunkt i én av Fugelli sine pasientfortellinger. Denne fortellingen handler om en eldre, pensjonert mann ved navn Sverdrup, som i sitt tidligere yrkesliv har vært fisker. Målet med artikkelen er å vise hvordan Fugellis fortelling kan kaste lys over kunnskapsformer som ofte forblir tause i medisinsk praksis – og samtidig inspirere medisinere til å anerkjenne nytten og gleden ved skjønnlitteraturen.

Den observerende legen

Fugelli formidler at en medisinsk diagnose kan romme en eksistensiell og sosial dimensjon. Selve diagnosen til Sverdrup er enkel, men like fullt frustrerende: stadig tilbakevendende bihulebetennelser. Ved gjentatte anledninger har Fugelli gitt Sverdrup behandling i form av antibiotika og nesedråper, selv om «han og jeg vet at om et par uker er det like ille igjen». Forklaringen på hans kroniske bihulebetennelse avdekkes når Fugelli er på et sykebesøk hjemme hos Sverdrup, og den kan oppsummeres med setningen som utgjør fortellingens innledning: «Ingen er så redd havet som den gamle fisker». Uten først å gi seg til kjenne observerer han Sverdrup der han står i sokkelesten på en krakk, med hodet ut av loftsluka. Hendelsen utspiller seg gjennom det Fugelli beskriver som et skuespill delt inn i flere akter:

Men scenen varte ved – Sverdrup sto der på krakken i sokkelesten, gjorde av og til tå hev for snart å synke ned på hælene igjen. Fra takluken feiet en kald gufs ut i rommet. Nå og da en liten hvirvel av hvite snøfiller. Endelig etter tre, fire dryge minutter trakk Sverdrup hodet inn og steg møysommelig ned på gulvet. Han så ikke meg, men jeg så et rødt og vått ansikt, med rennende vann fra snøsmelt i håret og vindtårer fra øynene.

At Fugelli bruker estetiske og teatralske begreper som «scene», «skuespill» og «akt» i denne fortellingen, aktualiserer det dramaturgiske ved konsultasjonens struktur, og markerer legens rolle som observatør eller tilskuer. Den språklige iscenesettelsen skaper en opplevelse av at legen selv står på avstand – som en tilskuer snarere enn en deltaker. Fugelli rammer inn konsultasjonen som et slags teater, og dette grepet forsterker inntrykket av at legens rolle i teksten ikke først og fremst er terapeutisk som hos Charon, men observerende og fortolkende. Slik sett opererer Fugelli i en situasjon hvor pasienten ikke aktivt deler sin historie, men hvor legen kan «se» og gjennom observasjon komme frem til det som ikke blir uttalt. Etter å ha vært vitne til denne «scenen», kan Fugelli sette en mer dekkende diagnose for Sverdrups problemer: «Bihulene ble bare en biting, – en følgetilstand av den hovedsykdom Sverdrup som andre gamle fiskere med sønner på havet rammes av, angst for dem der ute». Fugelli dekonstruerer her det biomedisinske sykdomsbegrepet ved å vise at plagene ikke er fysiologiske i sitt opphav, men snarere en manifestasjon av en dypere eksistensiell uro. Sverdrup har selv sluttet som fisker, men han har en sønn som arbeider til havs, og han bruker derfor mye tid på å holde øye med været gjennom loftsluka. Som pensjonert fisker, lider altså Sverdrup av en kraftig angst og uro for sin fiskersønn der ute på havet, fordi han vet hvilke krefter havet rommer. Antibiotika og nesedråper byttes ut med velmenende råd: «Doktoren gjør seg streng og streker under vanviddet i å sitte timer på et kaldt loft med innlagte speidetokter gjennom åpen takluke».

Kroppslig opplevelse

Fugelli fremstiller Sverdrups sykehistorie gjennom detaljerte skildringer av hans kroppslige opplevelse: Han står i sokkelesten, gjør tåhev, har rennende vann fra snøsmelt i håret og tårer fra vinden i øynene. Dette gir leseren en visuell opplevelse av pasientens tilstand når legen møter ham. Perspektivet er Fugellis; som personal forteller gir innblikk i sine egne refleksjoner og sanseinntrykk av hendelsen. Fugelli ser pasienten, men forblir selv usett: «Han så ikke meg, men jeg så et rødt og vått ansikt». Dette kan skape en distanse mellom legen og pasienten, men understreker samtidig Fugellis rolle som vitne og fortolker av pasientens historie. Legen fremstår som en forteller snarere enn en aktiv aktør, og fungerer som mottaker av pasientens fortelling – ikke som hovedperson i den. Denne posisjonen muliggjør et blikk som, i tråd med Rita Felskis forståelse av litteratur som et middel for gjenkjennelse, handler om å «se som» snarere enn å «se at» (6). Leseren blir presentert for verden gjennom Fugellis blikk og sanseerfaring, og forståelsen av Sverdrups komplekse sykehistorie vokser i takt med Fugellis narrative formidling. Fortellingen blir dermed en erfaringsnær og gjenkjennbar form for kunnskap for leseren, fordi leseren ikke bare får informasjon, men tar del i en fortolkning av pasientens livsverden. Videre kan dette forsterke leserens opplevelse av den formidlede kunnskapen som gyldig og relevant.

Pasientsentrert medisin

I forlengelsen av denne pasientfortellingen reiser Fugelli implisitt et kritisk spørsmål: Har dagens helsesystem rom for slike møter mellom lege og pasient? Å kunne dra på hjemmebesøk slik som Fugelli gjør i historien om Sverdrup er neppe en realitet i dagens allmennpraksis. Tvert imot stilles det høye krav til effektivitet. Tall fra 2021 viser at median konsultasjonsvarighet for vanlige pasientkonsultasjoner er 18 minutter (7). Man kan derfor diskutere om Fugelli gjennom historien om Sverdrup, kritiserer et system som neglisjerer verdien av å ta seg tid til hver enkelt pasient. Fugelli viser gjennom fortellingen om Sverdrup at han er opptatt av å utøve såkalt «pasientsentrert medisin» – en metode som deler fellestrekk med Charons narrative medisin. Pasientsentrert medisin skiller seg fra den mer tradisjonelle legesentrerte medisinen, og forutsetter at «legen forstår og forholder seg til pasientens følelser og bekymringer, tolkninger og forventninger, og – ikke minst – den gjensidige forbindelse mellom sykdomsopplevelsen og pasientens liv» (8). I likhet med narrativ medisin handler det altså om, som Erlend Hem formulerer det, å se sykdommen «gjennom pasientens øyne» (9). Fugellis sceniske fremstilling av Sverdrup blir et eksempel på dette: Som publikum foran en scene, inviteres leseren til å «se som» Fugelli ser, og erkjenne at Sverdrups plager er dypt forankret i en sosial og emosjonell kontekst.

Tidsbruk

Sverdrup sin sykehistorie blir et konkret eksempel på at en pasients fysiske og psykiske plager står i en gjensidig forbindelse med vedkommende sin livsverden. Gjennom fortellingsformen og den teatralske fremstillingen, viser Fugelli hvordan legekunst handler om å tolke pasientens fortelling. En vanlig innvending mot pasientsentrert metode handler om tidsbruk, og en typisk antakelse er at konsultasjoner vil ta for lang tid dersom man skal bruke metoden (8). Liknende innvendinger kunne vært reist mot metoden i narrativ medisin, i og med at disse metodene deler mange likhetstrekk. Til tross for denne antakelsen viser forskning tvert imot at pasientsentrerte konsultasjoner ikke krever mer tid enn tradisjonelle, legesentrerte konsultasjoner (8). I tillegg kan man se for seg at en slik praksis har langsiktige fordeler, og at det gir legen muligheten til å forstå pasienten over tid. Slutten på fortellingen om Sverdrup illustrerer dette poenget:

«Vi skilles, – begge underforstått med at Sverdrups bihuler vil betennes på ny ved neste uvær. Begge klar over at bihulebetennelsen er uhelbredelig fordi pasienten ikke kan bryte en angst, en trang til å finne sitt lys, – et uværsbundet vanvidd som herjer med den gamle fisker, nå som i slektene før.»

Mening

Fortellingen om fiskeren Sverdrup synliggjør hvordan sykdom kan forstås som en eksistensiell og sosialt situert livsfortelling, der kroppslige symptomer inngår i en meningsbærende narrativ. I motsetning til Charon sin dyadiske modell, der legen aktivt deltar i pasientens helingsprosess, synliggjør Fugelli hvordan legens handlingsrom kan begrenses av strukturelle og samfunnsmessige forhold. Fugelli viser hvordan medisinsk kunnskap må favne mer enn det biomedisinske. Lege og professor Kirsti Malterud påpeker i sitt kapittel «En allmennmedisinsk vekkelsespredikant» i Per Fugellis En lesebok – Tekster i utvalg 1969-2014 at medisinsk kunnskap også må romme «fiskerens lengsel mot havet» (10), men i Sverdrups tilfelle: frykten for det. Gjennom denne fortellingen artikulerer Fugelli et bredere helsebegrep der sykdom forstås som et sosialt og eksistensielt fenomen, og legen inntar rollen som et vitne i møte med det som ikke lar seg kurere, men som like fullt må fortelles. Samtidig kan man argumentere for at selv om Fugelli ikke handler i tradisjonell, medisinsk forstand, bidrar han likevel til pasientens helbredelsesprosess ved å sette ord på hva det er som er galt, og hvorfor pasienten reagerer som han gjør. I dette ligger en form for gjenkjennelse og mening som i seg selv kan ha terapeutisk verdi.

Livssituasjon

På Værøy og Røst hevder Fugelli å ha funnet det han selv kaller «den forsvundne helsen». Leser man boken, forstår man raskt at dette handler om bestemte holdninger, verdier og levemåter hos det nordnorske folk – nærmere bestemt hos øyboerne på Værøy og Røst. Det har ikke vært mitt anliggende å drøfte eller vurdere disse kulturelle forestillingene i min masteroppgave. Det overlater jeg til den enkelte leser. I stedet har jeg ønsket å belyse det man kan kalle en form for «taus kunnskap» i medisinen. Det som skjer i møtet mellom helsepersonell og pasient lar seg ikke alltid fullt ut forklare gjennom teori eller måles i statistikk. Her kan skjønnlitteraturen bidra – ikke ved å erstatte medisinsk fagkunnskap, men ved å åpne for innsikt i det som ellers forblir usagt. Fortellingen om Sverdrup minner oss om at sykdom ikke bare sitter i kroppen, men også i livssituasjonen – og at det å se, lytte og forstå pasientens historie kan gi en form for kunnskap som gjør den tause kunnskapen litt mindre taus.